Surdeigen er død….igjen.

Jeg vet at det er lett å fremstill seg selv som et glansbilde og en som får til det meste når man blogger. Den myten kan avlives først som sist når det kommer til meg. Det er en laaang liste med ting jeg ikke får til, i dag gjelder det surdeig.

Jeg har lenge ønsket å lære meg å lage surdeigsbrød, så til jul fikk jeg en fin liten bok som heter Surdeigsbrød skrevet av Martin Johansson. Alt du bør vite om surdeig står nøye forklart i den boken. ( så jeg kan ikke skylde på boken ) Nå er jeg på tredje forsøket og jeg tror med ganske stor sikkerhet at vi kan erklære nok en surdeig-starter for død. Det var da fælt sa vanskelig det skal være å få liv i den forbanna surdeig-starteren. Før gjæren gjorde sitt inntog i butikkhyllene må jo dette ha hvert noe alle mestret.

Utenpå boken står det, «boken som skapte bakefeber i Sverige». Skal jeg da tolke det dit hen at en hver svenske mestrer denne kunsten? Kan det ha en sammenheng med at jeg ikke er svensk men norsk ( om dette sier boken ingen ting ) En ting er ihvertfall sikker, jeg har ikke tenkt å gi opp.

Det sies at skal man bli verdensmester i noe må det investeres ti-tusen timer, takk og lov for at jeg ikke skal bli verdensmester i surdeigsbaking. Alt jeg ønsker er å få til et aldri så lite surdeig brød, synes ikke det er for mye å be om. Så var det dette med å be da, skal jeg virkelig måtte gå til vår herre å be om hjelp for å mestre denne surdeigen. Den karen har nok langt viktigere ting å ta seg av slik verdensbilde ser ut for tiden. Nei det blir nok en ensom kamp hjemme på kjøkkenet, kvinne mot surdeig. Hvem som vinner, ja det vil tiden vise. For øyeblikket står det 3-0 til surdeigen, men kampen er ikke over enda.

– fru Haaland